Raptus var den første valpen som ble født hos oss i vårt  første kull. Han var livløs ved fødselen og ble pustet liv i. Han var førstemann til å forsere valpekassa og valpegrinden. En trivelig og frempå fyr som var glad i alle, og så veldig nær. Han skulle alltid ligge inntil, men først og fremst så var han og Tina et radarpar. Tina var ganske nøyaktig 7mnd eldre enn han. 
Raptus var en badeløve. Han bare elsket vann. 
Da Raptus var rundt året, så begynte han å få krampeanfall. Vi tror nok at han hadde hatt milde anfall også tidligere, men da flirte vi litt av at han hadde en tendens til å sovne sittende i barnestolen. Det er lett å være etterpåklok. Figo som var en streng onkel, tolererte at Raptus tråkket over han i forvirringen etter anfallene, så Figo var ikke i tvil om at Raptus var syk!

Det hjelper lite at røntgenresultatene er strøkne, når guttungen ligger i kramper på gulvet. På tross av medisinering, ble anfallene både kraftigere og hyppigere, så da han var 16mnd måtte vi la han slippe etter et døgn med mange anfall. 
Det er nok den vondeste avgjørelsen jeg har tatt, men samtidig var det godt at han kunne få hvile. 
Obduksjonen viste funn som var forenlig med renal dysplasi.

Raptus var godheten selv - hverdagslykke på 4 bein. Sorgen er vond og føles så meningsløs når livet knapt har begynt! Hadde jeg fått velge på nytt, så hadde jeg valgt han igjen selv om jeg visste at han kun var til låns for veldig begrenset tid. 
Og jeg skulle så gjerne sett han i voksen utgave. Han var vakker! 

Løp fritt, Rappetussen vår